en god grunn

De av dere som er frelst, vet godt hva jeg snakker om hvis jeg nevner ordet “kall”. Et kall fra Gud er kort sagt at en finner ut hva Gud designet deg til å gjøre. Ofte er det i nærheten av hvilke interesser en har, eller så er det noe i nærheten av det en av og til har vært innom å gjøre som har gitt en opptur og ikke har vært et slit.

En kan kanskje tro at en har funnet kallet sitt, men en har egentlig ikke det før det kommer klart og tydelig fra sjefen sjøl. Når det kommer, kjenner en klart og tydelig, med hele seg, at wow… JA!!!

Jeg ble frelst sommeren 2003 og det ble liksom bare noe jeg gjorde, det å be om å få se kallet mitt. Hva vil du bruke meg til, Gud. Jeg var overivrig og kunne liksom ikke vente. Syns det var kjempeurettferdig at “alle andre” liksom visste både mål og mening med alt. Jeg så med misunnelige øyne på alle de som pakket kofferten fordi Gud hadde kalt dem til Indonesia eller andre fjerne strøk, eller de som plutselig bare ble forvandlet til å forkynne fra all verdens talerstoler.
Sannheten var og sannheten er, at mange ikke har funnet det egentlige kallet sitt. De er inne på det, men det står ikke helt klinkende klart for dem enda. Det ligger der ikke som en visshet.

De siste årene har jeg fått se brøkdeler av mitt kall, men det har ikke vært noe sammenheng i det. Ingen rød tråd eller lim som liksom knyttet alle brikkene sammen. Jeg har trodd at det var mitt eget hode og egne drømmer som fant på disse tingene og lot mange av de gå litt i glemmeboken. De var nok ikke fra Gud. De siste årene har jeg også blitt ledet inn i tjenester som jeg egentlig ikke helt trodde jeg ville havne i, og funnet at det var utrolig interessant. Sammen med alle brikkene, gav det dessverre ikke større mening i forhold til et kall i livet mitt.

Den siste tiden har det vært mye fram og tilbake i tv-arbeidet i menigheten. Det vi trodde skulle skjedd i går, har tatt omveier så det nok ikke skjer på lenge enda. Smålig frustrerende, men sånn er det nå med den saken. I går hadde vi planlagt et møte med ledelsen for å få noen svar, bare for å vite status på opplegget. På formiddagen fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle få alle tankene ned på papir. Strukturere dem, se om de kunne la seg gjennomføre, sjekke hva som måtte til av folk og ting osv. Skrivingen gikk overraskende fort. Plutselig hadde jeg 3 programkonsept på papir, nesten detaljert ned til kameravinkler, antall stearinlys, lengde, programledere og utstyr. Hm.

Så ba jeg. Jeg ba om at Gud enten måtte bekrefte det, eller avkrefte det. Evt plukke vekk det som var mine tanker og ikke Hans. Der og da fikk jeg ikke noe svar, så jeg gjorde meg klar for møtet som snart skulle være og satt meg i bilen. Gud snakker ofte til meg i bilen. Der, på do, i søvne eller i dusjen. Hehe. Ja faktisk. Denne gangen var det i bilen.
Som i en liten minisetning nesten uten ord, fikk jeg se alle tankene jeg hadde skrevet på papiret med Hans øyne. De la seg liksom i rekkefølge og organiserte seg i forhold til når det var praktisk mulig å gjøre det. Det var akkurat som det ble liv i dem.
Og ikke bare det, men det var der og da jeg fikk vite hva kallet mitt var. Jeg vet nøyaktig hvor jeg fikk det. Som med så vanvittig mye annet Gud har sagt til meg. Jeg kan husker dag, klokkeslett og nøyaktig hvor jeg var. Kallet mitt fikk jeg 10 mai 2012, kl 14.09 etter broa ved Reber Schindler Heis, i svingen der veien går svakt oppover mot venstre til Doktorsvingen (for de som er kjent).

Der fikk jeg ordet “ENABLER”. Som oversatte seg selv til ordet “TILRETTELEGGER”. Det sier seg selv hva det er. Og det er rart med det. Jeg elsker å planlegge, lage lister, finne ut av, organisere og legge til rette. Men, merkelig nok, jeg vil helst, når alt er kommet på plass, at noen andre står for det, gjør det sitt og fullfører.
Så fikk jeg se mennesker som står i fronten for Guds rike. Jeg var ikke blant dem, men jeg var en av de i bakgrunnen som la tilrette for at andre kunne bringe evangeliet ut til folk. Fantastisk. Herlig.
Ikke bare satt det på plass tankene og visjonene jeg har hatt de siste åra, men det limte også sammen alle de gamle, nesten glemte brikkene:-)

Så der har du meg. Da er det bare å glede seg til i morra. Eller faktisk: glede seg til nå!

SHARE

Av og til skjer det ting i livet som er for stort for et blogginnlegg. Det er for stort for en serie facebookstatuser. Det er for stort for en artikkel. Det er for stort for en kjapp prat i forbifarta. Det finnes liksom ingen formidlermedier som kan klare å romme det. Kanskje fordi ord aldri helt ville klart å beskrive dybdene og breddene av det. Kanskje fordi kompleksiteten er så massiv at det nesten ikke kan fattes. Kanskje er helheten ment å gjemmes på inni hjertet og aldri deles med noen.

Jeg skulle veldig gjerne klart å skrive for deg hva som har skjedd den siste tiden, men jeg vet jammen ikke om jeg klarer. Ikke bare fordi det er for stort til å trykkes, men også fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne og hvor mange svinger utenom jeg må ta for å få med hvor genialt bra helheten er.

Sånn er det ofte når Gud opererer. Han feier ikke beina av under oss, eller tramper inn med løsninger og ideer som vi bare må finne oss i. Han gjør heller ikke noe med oss som vi ikke er klar for. Men han gjør gjerne det vi har bedt om fra innerst i hjertet. Og han gjør det så vi alltid kommer seirende ut.

Jeg tror jeg skal forsøke å begynne i en ende. Mulig det må blir i flere deler. I så fall er dette del en. En veldig ærlig del en, som avslører ting jeg ikke har skrevet i klartekst før. Jeg ber om at du behandler det med respekt.

Så lenge jeg kan huske, har jeg alltid vært veldig var for hva andre mener om meg. Begrensinger inni meg har hemmet meg i den grad at jeg aldri har klart å være den jeg er, hva nå enn det har vært. Alltid har jeg lagt bånd på meg i forhold til følelser. Ikke for glad, ikke for trist, ikke for lykkelig, ikke for noe som helst. Midt på treet bare. Nesten. Jeg har tatt på meg skylden for det meste, selv for ting jeg umulig kunne ha hatt noe med. Jeg var fullstendig overbevist om at alt galt som skjedde, uansett hvor og når, så var nok jeg den egentlige årsaken til det.

Etter jeg ble frelst i 2003, skjedde det en mye. Mye bra, og noe ikke fullt så bra. Nyfrelst og sårbar ble jeg et lett bytte for maktmennesker som manipulerte. Ved to anledninger ble jeg offer for overtramp av personer som benyttet sin “stilling” for å oppnå noe. Selv om jeg skrånakket hevdet at bibelen sa noe helt annet enn det de skjulte seg bak, fant overgrep sted med boka i hånda. Igjen satt jeg med hele verdens synder på mine skuldre, for selvfølgelig var også dette min feil.

Det tok ganske mange år å klare å ta steg for å få ristet dette av meg. Faktisk er det ikke mer enn et års tid siden at jeg første gang klarte å si til meg selv at det ikke var min feil. At det som ble sagt og gjort, ble sagt og gjort av andre, ikke meg. At deres påstand om min skyld, var ren og skjær løgn. I mange mange år, har jeg båret deres skyld på mine skuldre. Som så altfor mange ofre gjør.

Omtrent midt i denne tiden ble jeg også kontaktet av en fra min fortid. Han kunne fortelle meg at han hadde misbrukt meg som liten. Han ønsket min tilgivelse. Inni mitt hode var dette sprøyt fra ende til annen, ingen hadde vel gjort noe som helst mot meg da jeg var liten. Da hadde jeg vel husket det?

For noen år siden, begynte det likevel å plage meg. Jeg merket at jeg trakk meg mer og mer vekk fra folk, og klarte ikke å forholde meg til mennesker som jeg burde. Spesielt ikke menn. Det ble så plagsomt at jeg ikke klarte tanken på å ut i jobb. Heller ikke mer skolegang. Til slutt valgte jeg å begynne hos psykolog. Hun puttet meg rimelig fort opp i sekken “sosial angst”, konkluderte med at jeg nok var født sånn, og mente det var nyttesløst å bli kvitt det, vi måtte heller finne måter å leve med det på. Noe inni meg skrek at dette var helt feil. Jo, jeg kunne kjenne meg igjen i “diagnosen”, men aldri i verden om jeg var skapt sånn. Men det nyttet ikke, hun var bestemt. Så sånn ble det. Timene som fulgte ble strategier for å leve med “angsten” utformet. Selv tanker langt bak i sinnet om en bedring på sikt, mente hun jeg bare burde skrinlegge fortere enn fortest. Her måtte vi være realistiske.

Jeg har tidligere skrevet om kvinnekonferansen som nettopp var. Der kom det fram endel om hvordan jeg i løpet av en helg med utallige komplimenter, klarte å tro at jeg kanskje ikke var så verst likevel. Det var nesten så jeg klarte å like noe ved meg selv. Jeg klarte, helt uten å kjenne det var ekkelt, å ta imot komplimenter. En stor helg for meg. Et stort steg.

Det jeg ikke har fortalt om denne helga, var at Gud gav meg et bilde. Det var ikke et sånt bilde meg hvite stakittgjerder, grønne gressenger og svære fargerike laken til tørk i en sval sommervind. Det var heller ikke noe oppbyggelig eller oppmuntrende. Det var rett og slett et “bilde” av en overgrepsituasjon hvor jeg fikk føle på hvordan offeret skammet seg, tok på seg skyld, måtte skjule det og måtte feie det under et teppe som om det aldri hadde skjedd. Selv nå når jeg skriver det, kan jeg kjenne på dette.
Jeg var overbevist om at Gud gav det til meg fordi det var en kvinne på konferansen som trengte å bli bedt konkret for. Jeg ba til Gud om at han måtte føre meg til henne om det var tilfellet, men ingenting skjedde. Etterhvert begynte det så smått å gå opp for meg, at bildet ikke var til noen andre, men til meg.

Noen uker etter, dvs fredagen som var, tok jeg med meg dette bildet til en samtale jeg hadde bestilt på Ruts Hus (Vennesla Bønn og Samtalesenter). Veilederen kjenner jeg godt, og hun har flere ganger gått så langt at hun har hisset seg kraftig opp over det psykologen har forsøkt å få meg til å akseptere. Jeg fortalte henne at jeg først trodde det var til noen andre, men at jeg nå hadde begynt å skjønne at det var til meg. Jeg fortalte henne om personen som hadde fortalt at han misbrukte meg, jeg fortalte om overgrepene i voksen alder og jeg fortalte om hvordan jeg alltid tok alt på mine skuldre. Jo mer jeg snakket, jo mer skjønte jeg at bildet stemte. Det var dette som hadde skjedd. Jeg hadde bare fortrengt det så kraftig, at hodet mitt ikke klarte å huske det.

Og det er nå ord begynner å bli mangelfulle. Det er nå det er vanskelig å forklare for deg, hva som egentlig skjedde. For gjennom bønn og mer samtale, forteller hun meg mekanismene rundt traumer, fortrenging, det å ta på seg skylda, ikke føle egenverdi, tillate nye overgrep fordi det er “trygt”, isolasjon, problemer med å forholde seg til andre mennesker (spesielt menn) osv.
På litt under en time åpenbarte Gud for meg, via henne, at jeg slett ikke var skapt sånn. Men at det som ble påført meg som liten, hadde fått alle disse konsekvensene senere i livet. I løpet av den lille stunda fikk jeg se hvordan Gud så på meg. Jeg fikk se hans kjærlige blikk. Jeg fikk kjenne hans legende hender. Jesu naglemerkede hender ble lagt på meg til legedom dypt inne i selv det jeg ikke klarte å huske. Han tok det vekk. Det er vekk.

Egentlig kom effekten nokså med en gang. Dagen etter timen på Ruts Hus, følte jeg det som om en tung bør var løftet av skuldrene mine. Den eneste måten jeg klarer å beskrive det sånn nogenlunde, er at det var som om en hel sommer var flyttet inn i meg og drevet bort vinterens kulde. Selv sommerfugler kjenner jeg fly lydløst og vakkert inni meg. Og i dag, da solen stålte fra knallblå himmel, fløy jeg ut på en lang labbings og skravlet så jeg nesten måtte ha munnkurv. Jeg kunne se menneskene jeg traff langs elva inn i øynene og snakke vanlig med dem, ikke sånn unnvikende og lett nervøst som det hadde vært før. Til og med på møtet på kvelden, gikk jeg helt uten å tenke på det inn i kafeen etterpå. Det har liksom alltid vært et fryktsted, siden det er fullt av mennesker der. I kveld var det faktisk koselig. Det var kjekt og sitte meg kaffekoppen mellom alle disse menneskene og være til. Ingen høy puls, akutt diaré, pustebesvær eller svettetokter som det før hadde blitt. Bare ro. Bare kos. Bare kjekt.

Gud har gjort sitt verk. Det begynte med et bilde. Et bilde han hadde spart til jeg var klar for det. Og jeg ble klar for det den helga halve kvinnegjengen syns jeg var fin på håret. Gud pakket det inn i en haug av komplimenter og lot tida pakke det ut av seg selv. Under en time på Ruts Hus.

Gud er god. Genial. Finnes ingen, ingen, ingen maken. Han er suveren!

Det ble visst bare en del. Jeg har fått med de fleste svingene. Takk for din tid. Gud velsigne deg

(Grunnen til at jeg kalte innlegget 2012 – forandringens år, er at jeg nyttårsaften lagde en liste over ting jeg ville forandre i løpet av året. Ting jeg, sammen med Gud skulle endre på, før året er omme. Mye mer enn dette er allerede krysset av, og jeg er spent på fortsettelsen)

SHARE