Jeg er klar for å ta nye steg…

Altfor ofte tar vi den lette veien. Den trygge som vi kan ut og inn og nesten i blinde. Vi er vanedyr. Det enkleste er også det beste. Sier reklamen.
Sånn er det med meg også. Har liksom alltid handlet sminke på Body Shop. Bruker den samme tannkremen som jeg vokste opp med. Fra syv til halv åtte på kvelden er det oftest duket for “grensevakten” på TVNorge. Kroken på sofaen er den aller beste. Meieriprodukter er best fra Tine. Går bare på ting jeg vet at jeg kjenner folk fra før. Sort er en safe farge. Kyss, klapp og klem hører kun hjemme på film.

Den siste tiden har jeg kjent på forandringer. Til tider rives og slites det i meg. Til tider merker jeg grenser flyttes. Til tider er selv vante steg ubehagelige. Til tider smiler livet litt sånn ekstra.

I natt var en sånn natt. Halvveis våken på grunn av en vond arm, men likevel såpass i søvne at jeg drømte fantastisk. Handling, skuespillerliste og effekter er sånn sett uviktige detaljer, det er hva drømmen gjør med meg, som er noe. Nå sier ikke jeg at drømmeterapi er tingen. Å søke legedom gjennom drømmer. Ikke i det hele tatt, men jeg har oppdaget noe. Gud snakker til meg like mye gjennom drømmer, som i klartekst om dagen. Og Hans legedom kommer like gjerne gjennom drømmer, som i bevisst tilstand på dagtid. Kanskje er jeg mer mottakelig om natta?

Hvertfall. I natt fikk jeg oppleve, sånn skikkelig, at hvert menneske, meg selv inkludert, har verdi i seg selv. Altså uten glitteret vi henger på oss for å fremstå best mulig. Selv uten både sminke og hårstyling. Vi er selv uten.

Jeg skal fortelle deg litt av drømmen.
Jeg var tvunget til å gå på en tilstelning jeg egentlig ikke hadde planer om å gå på. Jeg hadde slett ikke lyst. Tilstelningen var full av folk jeg ikke kjente og de jeg kjente, hadde nok med seg og sine. Men så måtte jeg. I siste liten ble jeg ringt etter for å gjøre en liten jobb i kulissene. Usynlig, tenkte jeg, så ok. Jeg slang på meg noen filler (eller rettere sagt: kosebuksa, den som har sett bedre dager for minst ti år siden) og dro avgårde. Ikke hadde jeg sett i speilet heller, men det ante meg at sminken som nesten ble fjernet dagen før, var enda mer fraværende enn mot normalt, og håret nok pekte nordvest etter stiv kuling i løpet av natta. Men jeg gikk. Med ønske om en veldig anonym tilværelse bak det hele hvor ingen likevel så meg.
Så kom jeg, og jobben var gjort på noen minutter. Ingen så meg, ingen hørte meg. Helt til… noe gikk galt foran kulissene. Og siden jeg likevel var der, ble jeg ropt på. Skummelt. Ikke bare ønsket jeg ikke å være der, jeg var også en ekstrem kontrast til alle de festkledte menneskene der framme. Så jeg sneik meg ut. Forsøkte å gjøre meg så usynlig jeg kunne. Tok korteste veien bort og fikk unna jobben i en vill fart. Så var det bare å komme seg like usett tilbake. Noe jeg ikke klarte. For midt i mengden av mennesker stod en mann jeg aldri har sett før. Vel kjent gjennom mange år, men aldri møtt ansikt til ansikt. Tankene ble kaotiske. Hjertet ble urolig. Ikke bare var jeg plutselig blitt synlig blant en gjeng mennesker jeg ikke hadde lyst å være synlig blant, men jeg ble også veldig synlig for en person jeg aldri hadde truffet før. Det var ikke mulig å komme seg unna. Han hadde peilet meg inn og plutselig stod han der. Ved siden av meg. Ikke kom jeg meg unna heller. Jeg var låst i hans oppmerksomhet. Og uansett hvilke avledningsmanøvre jeg forsøkte på, var det som om han tvang meg til å bli stående. Jeg hilste på sjenert vis og i hodet var alle mine feil og mangler svært dominerende. Hvorfor i alle dager traff jeg han nå?
Men han lot meg ikke vike unna. Med kjærlig hånd geleidet han meg både hit og dit, og lot meg bli trygg i meg selv og med meg selv i alle situasjoner vi havnet i. Jeg kjente anspentheten, frykten og alle tankene slapp taket. Mer og mer. Gradvis ble jeg tilstede i min egen verdi. Gradvis så jeg meg selv som høyt elsket, verd å elske og i stand til å elske. Plutselig var jeg hel. Med hånden hans lett førende på ryggen, klarte jeg å være tilstede på tross av.

Det var en god drøm. En talende drøm. Sånn er det med Gud også. Nye steg kjennes veldig utrygge. Ting en er redd for, viker en helst unna. En lar ofte frykten styre og hindre. Men >>> når en da av og til, en sjelden gang, stikker beinet på utsiden av båtripa for å forsøke å gjøre noe så vilt som å gå på vannet, da er Han der. Han bærer en ikke. Bygger heller ikke en brygge under føttene. Men Han er. Sammen med. I vår svakhet, er Han vår styrke. med kjærlig hånd, lar Han oss ta steg ut av oss selv, ut av begrensingene en har omgitt seg med og inn i det ukjente. Han forteller at Han elsker. På tross av. Uansett. Hele tiden. Dypt og inderlig. Han bryr seg ikke om våre svakheter, feil og mangler. Ei heller om sminke, klær og stash ikke er som verden syns er vakkert. Han elsker. Han elsker. Han elsker.

Så jeg er klar. For et nytt steg. Ikke det største i verden, men et viktig et. Og jeg vet at det neste, det etter dette, der er Han også med. Og Han dytter meg ikke videre før Han har vist meg at Han er med og før jeg får oppleve Hans hånd…

Takknemlig

SHARE